PANDEMONIUM

Peter Pan dukket første gang opp i historien “Peter Pan in Kensington Gardens”, bare syv dager gammel fløy han ut soveromsvinduet og bosatte seg hos fuglene og alvene i Kensington Gardens i London. Det var ikke før i oppfølgeren “Peter Pan and Wendy” at han ble den prepubertale og bråkjekke gutten vi kjenner ham best som. J. M. Barrie, Peter Pans opphavsmann, ble aldri høyere enn 160 cm, og tilbrakte store deler av sitt voksne liv i selskap med barn. Sannsynligvis led han av det som kalles psykogenetisk kortvoksthet: En oppbremsing i barnets vekst fremkalt av emosjonelt stress. I Barries tilfelle finner denne patologien feste i omstendighetene rundt brorens død og traumene som morens overveldene sorg påførte ham. Diagnosen vil også forklare hans tilsynelatende aseksuelle voksenliv og hans vegring mot å gi avkall på barnets orienteringspunkt.

Pandemonium er tekstblokker limt over hverandre i en aggressiv og umetodisk komposisjonslek. Populærkultur møter selvbiografi i en trassig insistering på den selvskadende fjortenåringens forrang som erfaringsmodus.

Sett fra utsiden må de siste femti årenes kunsthistorie fortone seg som et ras av vikarierende alibier og legitimeringsforsøk. Hensikten bak disse innskrivningene av en mer og mer uhåndterlige kunstpraksis i stadige nye intensjonslandskap er det fristende å hevde har å gjøre med et behov for å skjule kunstens natur der den lurer rett under overflaten i avantgardens oppløste formspråk. Hva er det for en grusom hemmelighet som jager disse akademiske flosklene opp i luften og lar dem legge seg som et teppe av klam fruktose over samtidskunsten? What’s in the fucking box?

I psykoanalytisk teori er regresjon en forsvarsmekanisme hvor egoet foretar en midlertidige tilbaketrekning til et tidligere utviklingsstadie. Regresjonen mobiliseres gjerne som et tilsvar på krav fra voksenverdenen som individet har problemer med å forholde seg til. Dersom kunstens egentlige mandat er identisk med kunstneren som sosial protest – et regressivt program som evig motsats til samfunnets krav om innordning i produktivitetens og reproduksjonens tjeneste – har dette uønskede barnet endelig funnet sin scene i Kristians Pandemonium.

Vi drar tilbake til 1998 og caster Joseph Gordon Levitt i rollen som Peter Pan i en indiefilmadaptasjon av “Peter Pan and Wendy”, Michelle Williams i rollen som Wendy, manus skrevet av Chuck Palahniuk, i registolen plasserer vi Larry Clark – og vi begynner å ane konturene av dette åstedet…

Hvis Kristian kaster tryllestøv i øynene dine er det sannsynligvis ikke tryllestøv men en håndfull knuste sovepiller. Og skulle du mot all formodning likevel lette fra bakken og følge etter Kristian over hustakene, vær forberedt på å stoppe på Holmlia for å plukke opp Michael Jackson impersonator’n Omar. Han kan veien til Neverland.

Stian Gabrielsen



Relate

Unfortunate the rythm is the same. We do the move.

Nobody was crawling, everybody rythm is. Same rythm, nobody was speeding

In tune going over the movement.

Burn to whatever need the heart goes.. tilting over an edge.

The stop. Everybody knew when to stop. It’s reasonable to give the answer now.

Giving space. To start the movement again, nobody is willing, everybody stops and, concur, one try.

Nobody gives smiles one smile two, giving space taking space in order to give space different ways. Questions people not from the states.

Languas

Langish

Burn, just a word. Perish B.U.R.N. Intervening into the obnoxious, god whatever that means beautiful word that is. Space again. Cross your arms in self defence cross your arms in embrace.

Two steps, floor reminds me of the touching earlier.

News: the words of the past are entering now that the thing is said. Speeding up now giving room to no thought to one thought the next word. Nobody was speeding was slowing down.

Giving breath away giving the order away. Things unsaid. Everybody was standing, some were sitting.

Over the shoulder music background. Rock ‘n roll star Bowie.

Others time move in space between Everybody is coming together slowly the rules of the game are reapearing slowly people are pressing the boundaries.

Slowly

Everybody comes closer

Making the space smaller to not let people pass or to be close. To be close.

The excuse. I don’t know.

Being there beats the hunger. But the desire of hunger takes over the form.

Gives space to that! I’m not here to entertain you. I am here to put words on this paper.

Some will have meaning other might get meaning along the way. That way may be long.

Who is there to end it.

Frido Evers