Divisjoner i Cyan :Galleri

I serien Divisjoner utforsker Pål Henrik Ekern en ny vinkling til hvordan mannskroppen tradisjonelt representeres. Gjennom en serie synlig manipulerte bilder fremstår de fotograferte kroppene som en blanding av skulpturer og karikaturer.

Ekern bruker en collageteknikk som fokuserer på kroppsdeler i varierende størrelser, vinkler og proporsjoner. Dette skal fungere som en metafor for selve akten å se.

-Jeg fotograferer nærbilder av kroppen med svart/hvitt film, og så klipper jeg opp negativene og teiper dem sammen i nye konstellasjoner. Disse nye negativene blir så grunnlaget for de ferdige bildene, forklarer Ekern i en pressemelding.

På utstillingen inngår også et lysbord der arbeidsprosessen vises frem og publikum inviteres til å ta del i metoden han jobber på.

-Konstruksjonsprosessen er en forlengelse av det vurderende blikket og bildene blir stående igjen som et fysisk resultat av den visuelle tankeprosessen til en betrakter. Dette gjør at måten kroppen blir representert på blir satt inn i et nytt rammeverk hvor og vi sitter igjen med en spørsmål angående nærhet, kroppens tilnærmelighet og de aksepterte formene for kroppslig representasjon.

Pål Henrik Ekern er en kamerabasert kunstner som for øyeblikket holder til i Storbritannia og tematikken i arbeidene hans kretser rundt mannlig identitet, kroppslig representasjon og fragmentasjon. Han avslutter sin grad i fotografi ved Swansea Metropolitan University i 2011 og har tidligere stilt ut blant annet i Y Lle Gallery og Grand Theatre i Swansea, samt i Gower Arts. I løpet av 2011 skal han være del av den store omreisende britiske utstillingen Self-Portrait as Mirror, Self-Portrait as Soul.

---

Vernissage fredag 29. april kl. 18-23
Åpent lørdag 30.april og søndag 1. mai kl. 12-18
Cyan :studio, Jens Bjelkes gate 13, 0562 Oslo

---

Cyan :galleri er en utstillingsserie som viser fotokunst i lokalene til fotostudioet Cyan :studio, siste helg i hver måned. Cyan :studio er organisert som et samvirkelag og driver utleievirksomhet av studio, mørkerom og gratis utstillingslokale, på et nonprofit grunnlag. Mer informasjon

Nedenfor kan du lese Raymond A. K. Egge, hovedlærer i fotografi ved NISS, sin tolkning av og respons til de utstilte bildene.
av Raymond A. K. Egge

Jeg var nylig tilstede på et foredrag med Franco Berardi på OCA (Office for Contemporary Art Norway) hvor han fremsatte blant mye annet, at løsningen på samtidens problemer hvor mennesket ser ut til å bli mer og mer fremmedgjorte, i forhold til det vi kaller virkeligheten, er å reaktivisere vår felles sosiale kropps erogene soner gjennom kunsten. Hva dette spesifikt har å gjøre med Pål Henrik Ekern sine bilder vil jeg ikke her fastslå, men det dukket opp som relevant for meg da jeg så disse bildene for første gang.

Kroppen har vært fokus for kunstneriske utrykk i uminnelige tider. Enten det er en lystende fotografs aktstudier eller det er en forfatter som skildrer en danseforestilling. Interessen for kroppen er stadig og evig tilstedeværende. Vi ser det også i populærkulturen, enten det er pinlige kropper og sykdommer som eksponeres på NRK3 eller det er en; for mange sykelig, kobling mellom kropp og identitet hos Paradise Hotels deltagere.

Kroppene vi får fremstilt i Divisions er ukjente av flere grunner. For det første er det en mannlig kropp. Dette er nok mer ukjent enn vi egentlig ønsker å innrømme. Den visualiserte kroppen i samfunnet er i stor grad kvinnens kropp. Manneblader er fulle av kvinnekropp og kvinneblader er fulle av kvinnekropp. Reklamen er full av kvinnekropp og kunsthistorien er full av kvinnekropp. Den mannlige kroppen er ofte en slags huggestabbe. Den er der med en funksjon og den skal holde noe annet opp til skue.

Det andre som er ukjent med mannskroppene i Divisions er at de er fragmentert samtidig som de er sammensatt. Enkelte områder på disse kroppene er overdrevne i forhold til helheten, og andre er underdrevne. På sett og vis kan vi si at det er slik vi faktisk ser kroppen med øynene. Øyet kan i et enkelt blikk bare fokusere helt tydelig på en liten detalj av virkeligheten. Øyet trenger fotografiet for å få et overblikk. Her blir vi stilt ovenfor et fotografi som gir oss oversikt over alle de andre fotografiene som igjen avslører øyets detaljbehov. Fotografiene bærer også symbolske og faktiske spor etter sin egen tilblivelsesprosess. Det er synlige spor etter saks og tape. Som arrene etter plastiske operasjoner. Den plastiske operasjonen handler også om et detaljfokus på kroppen hvor man vil underdrive enkelte deler av sin fysiske eksistens og overdrive andre.

Fotografier kan i beste fall avsløre noe av det vi i det daglige liv overser. Eller som Walter Benjamin gjorde oss klar over. Det gir oss tilgang til det optisk ubeviste. Det fryser en del av bevegelsen og gjør den om til stillstand. I denne stilstanden kan vi betrakte et lite stykke stillstand over tid, og på den måten øke vår bevissthet om det vi ikke får med oss når virkeligheten beveger seg forbi, som den hele tiden gjør. Divisions kan også gjøre oss bevist på at det å se på en kropp ikke trenger å være en selvsagt og automatisk handling. Det er ikke nødvendigvis helheten som gir totalinntrykket av en kropp; men summen av dens detaljer.

God kropp